tverrfaglig samarbeid i en inkluderende skole

Referat fra forelesning i pedagogikk tirsdag 11. Mars 2008.

Denne forelesningen strekker seg over to dager. Denne første dagen ble forelesningen holdt av Asbjørg Bekkevold fra Fredrikstad PP-Tjeneste. Asbjørg begynte forelesningen med å forklare ut i fra et foreldreperspektiv hvordan støtteapparatet virker, og kam bli oppfattet. Senere gikk hun mer inn på hva man som lærer kan gjøre for å hjelpe elever, og hvordan man som lærer går frem i forhold til å koble ppt inn i enkelttilfeller.

I tillegg til at Asbjørg Bekkevold er leder i pp-tjenesten i Fredrikstad, er hun også en person som har opplevd hvordan støtteapparatet er fra et foreldreperspektiv. Asbjørg har en sønn som heter Theodor. Han ble prematurt født, og lider av cerebral parese. Theodor måtte tilbringe de første tre månedene av sitt liv på intensiv avdelingen på sykehuset. Dette var en situasjon som var både krevende og spesiell for foreldrene. Denne perioden brukte familien på å innarbeide seg nye rutiner, og på å bearbeide den sorgen de opplevde fordi deres barn ikke var som ”alle andre”.  Men, da familien kom hjem fra sykehuset var det langt ifra noen normal hverdag som ventet dem. Et stort støtteapparat ventet familien, og i løpet av sitt første leveår ble familien presentert for hele 50 ulike instanser som skulle bidra med hjelp. Dette dreide seg blant annet om PPT, fysioterapi, logopeder, ernæringsfysiolog, habiliteringstjenesten, statsped sine instanser osv. resultatet var at familien følte at de kom i en tidsklemme, og ikke fikk brukt nok tid på å være en familie og utvikle sin egen rytme i hverdagen. Det som Asbjørg uthevet som spesielt slitsomt var at ingen av alle disse ulike hjelpeinstansene var koordinert på noen som helst måte. Alle sendte ut sine individuelle innkallinger, og dette gjorde hele opplegget veldig ustrukturert både for foreldrene, men også for Theodor – spesielt når han ble større og begynte i barnehage og skole. Theodors familie besluttet å selv ta kontroll over situasjonen, og ta styringen over hjelpeapparatet. De avgjorde at Theodor skulle få sosialiseres på en mest mulig normal måte, og dermed ville de ikke ta han ut av barnehagen eller skolen til stadighet på grunn av alle mulige avtaler. De forsøkte dermed at avtalene ville bli lagt til etter at Theodor var ferdig for dagen. Eller at dersom de for eksempel må ta turen til Oslo, at flest mulig avtaler kunne koordineres på samme dag. Foreldrene til Theodor anser det som heldig at Theodor har et godt utviklet språk, og dermed kan være med og komme med innspill angående sin egen hverdag. Han uttrykker selv klart at han ikke ønsker at de voksne skal ta fra ham leken.

Av Asbjørgs personlige historie har jeg lært at det er viktig at man lytter til foreldrene og deres ønsker for sine barn. Et godt samarbeid mellom hjemmet og skolen er et gode for både klassesituasjonen, eleven, og hjemmet. Foreldre som har et annerledes barn er ofte mest opptatt av at deres barn ikke skal bli ”utenfor” i sammenhenger med andre barn, og som et resultat av dette føle seg ensomme eller isolerte i skolesammenhengen. Dette er en utfordring som kan løses best dersom læreren og hjemmet samarbeider om å finne fram til måter man kan tilpasse skolehverdagen for den enkelte eleven.

I Norge har alle barn både skolerett og skoleplikt. Derfor må man inkludere alle elever i skolehverdagen. Dette betyr at man må tilpasse skolen og dens aktiviteter slik at alle elevene vil ha et utbytte av det som foregår i hverdagen. I forbindelse med dette trekkes det fram tre ulike perspektiver:

ü  Individperspektivet: her observerer man barnet, og finner ut hvilket nivå eleven befinner seg på ved hjelp av ulike tester og liknende.

ü  Aktørperspektivet: her skaffer man seg ytterligere kunnskap ved å samtale med eleven selv og hjemmet. Alles oppfatninger og ønsker for skolehverdagen bør komme frem og tas hensyn til.

ü  Kontekstperspektivet: her tar man for seg hvert enkelt av de arenaene eleven oppholder seg i. klasserommet, skolegården osv… Likeledes tar man for seg ulike situasjoner og hvordan de oppleves av eleven. Som for eksempel spisesituasjonen, ulike fag osv.

PPT kan bistå på to ulike nivåer. Disse er barnenivåhenvisning og systemhenvisning. Ved den første bidrar PPT enkelt elever for utredning, mens ved systemhennvisning innebærer at lærerne som team får innføring og veiledning i forhold til tiltak som kan iverksettes i barnegrupper som oppleves som vanskelige å mestre for læreren.

Jeg ser fram til neste forelesning innen dette temaet, og håper at den forelesningen vil bidra til ytterligere verktøy og innføring i hva og hvordan man som lærer skal gå fram i ulike situasjoner.