Den flerkulturelle skolen
Onsdag 04. April 2008 ble det forelest om temaet ”den flerkulturelle skolen” i faget pedagogikk ved lærerutdanninga på høgskolen i Halden. Dagens foreleser var Kari Spernes. Hun er ansatt ved høgskolen og har pedagogikk og den flerkulturelle skolen som sitt spesialfelt. Fordi min yngste sønn var innlagt på sykehuset, var jeg forhindret fra å delta på denne forelesningen. Dette er derfor ikke et referat fra forelesningen som ble holdt, men snarere en oversikt over det jeg har forstått som hovedemnene som ble tatt opp. Jeg baserer det jeg skriver her på den powerpointen Kari Spernes har lagt ut fra forelesningen, Boka ”Den felleskulturelle skolen” skrevet av An- Magritt Hauge samt forelesningsnotatet jeg var så heldig å få fra Astrid Bakke, min medstudent som var tilstede på forelesningen.
En flerkulturell skole er kjennetegnet ved et personale som ser på det flerkulturelle og et mangfold blant elevene, foreldrene og lærerne som en normaltilstand og bygger på dette i sin skoleutvikling. På en flerkulturell skole ivaretar de voksne elevenes rett til å være litt annerledes – deres forskjellighet – i fellesskapet.
Forelesningen onsdag tok for seg flere grunnleggende begreper. De sentrale begrepene som ble gjennomgått var: migrasjon, identitet, kulturforståelse, innlemmingsstrategier og foreldresamarbeid. Alle satt i sammenheng med en flerkulturell skole. Jeg vil her ta for meg et og et begrep.
Migrasjon
Ordet migrasjon betyr folkevandring, eller også inn- og utvandring. Ordet benyttes vanligvis om vandring mellom stater, og ikke innad i samme stat.
En innvandrer defineres som en person som selv har innvandret til staten( i vårt tilfelle Norge) og som har to foreldre som er født i et annet land.
Det finnes mange ulike årsaker til innvandring. Dette kan for eksempel være: arbeidssøking, at man ønsker seg en utdanning, gjenforening med familiemedlemmer, eller at noen flykter fra fengsel, forfølgelse og krig.
Identitet
Det ble nevnt to typer identitet:
· Individuell identitet: Hvordan personen oppfatter seg selv
· Kollektiv identitet: Hvilken gruppe en person blir knyttet til.
Det er mange ting som spiller inn når man skal se på identiteten hos elever. For eksempel kan familien spille en vesentlig rolle for mange, mens for andre har ikke familien en like stor betydning. Det er vanlig at mange norske familier har et stort og trygt nettverk innad i familien, men dette er ikke nødvendigvis tilfelle hos mange minoritetsspråklige familier. Dette kan i enkelte tilfeller oppleves som en byrde for minoritetsbarna, og det er noe en som lærer bør være oppmerksom på. Noen mennesker tillegger røtter og likhet stor betydning for sin identitet. Det vil si det å tilhøre en gruppe og å likne på sine familiemedlemmer.
Det er svært viktig når man snakker om identitet, å huske at det er personen selv som avgjør om han eller hun er norsk eller ikke. Det er altfor lett å dømme ut fra utseende, og for barn som selv føler seg norske kan dette være en belastning.
Dersom en person blir satt som eksempel for hele gruppen er dette uheldig.
Mange definerer også sin identitet basert på den religionen de tilhører. Men ofte kan personer som føler sin religiøse identitet truet, velge å skjule den for omverdenen. De gjemmer rett og slett sin religiøse tilknytning.
Andre elementer som kan virke utslagsgivende for et menneskes identitet er: Individualitet, nasjonalitet/statsborgerskap, etnisk tilhørighet, hjemsted, språk, kjønn, alder, utdannelse, yrke, sosial klasse, navn, kultur, livsstil, politikk osv. Alle mennesker er sammensatte personer, og man kan derfor ikke ”putte noen i bås”. Det som er viktig for et menneske er ikke nødvendigvis av betydning for et annet.
Kulturforståelse
Det er flere store forskjeller på vår kultur her i Norge, og den kulturen mange av de store gruppene med utenlandsk opprinnelse i den norske skolen kommer fra. Det er svært vanskelig å definere kulturbegrepet, fordi det legges så mye i det. Kari Spernes har delt mellom de ytre og de indre kjennetegnene. Samlet viser disse hva en person har fått med seg fra den forrige generasjonen. Gjennom sosialisering i mange ulike miljøer er de hele tiden i forandring.
ü Ytre kjennetegn: for eksempel kleskoder og matvaner.
ü Indre kjennetegn: for eksempel ulike holdninger og verdier.
Innlemmingsstrategier
Fordi det er viktig at alle skoler har en bevisst holdning for å innlemme alle elever, må lærere ha kunnskap om ulike innlemmingsstrategier. Noen eksempler på ulike innlemmingsstrategier:
• Segregering. Her beholder man den opprinnelige kulturen, man bosetter seg for eksempel i områder hvor det bor mange med den samme opprinnelsen.
• Assimilering. Her ”blir man norsk”. Man gir avkall på den kulturen man opprinnelig er en del av.
• Integrering. Ved integrering kombinerer man segregering og assimilering. Man tar opp i seg den nye kulturen, samtidig som man tar vare på sin opprinnelige kultur. For at denne prosessen skal være vellykket er man avhengig av at samfunnet for øvrig stiller seg positivt til endring. Derfor kan man si at dette er en toveisprosess.
Det er blitt foretatt flere internasjonale undersøkelser om hvilke innlemmingsstrategier som har den beste virkningen for flest personer med minoritetsbakgrunn. Til tross for at det er mange som er av den oppfatningen at det å bli integrert på mange måter betyr at man skal bli så norsk som overhodet mulig og dermed glemme helt sin opprinnelige kultur, viser det seg faktisk at de som tilhører gruppen som blir integrert scorer høyt på selvtillit, tilpasning og livskvalitet.
Foreldresamarbeid
Som lærere er man i Norge pålagt å ha et tett samarbeid med foreldrene til elevene. Dette er nevnt flere steder, også i den siste læreplanen for grunnskolen, kunnskapsløftet. I kunnskapsløftet blir foreldresamarbeidet omtalt både på læringsplakaten, og i den generelle delen der det blant annet står:
”Dersom skolene skal fungere godt, forutsettes ikke bare at elevene kjenner hverandre, men at også foreldrene kjenner både hverandre og hverandres barn”
Samarbeidet mellom hjemmene og skolen er viktig for å unngå misoppfatninger, og et godt samarbeid er helt klart til det beste for eleven. Et godt samarbeid er viktig for alle elever, og dersom man kan klare å ha en god dialog med foreldrene allerede fra første stund har man allerede et godt grunnlag for læring.
Det er imidlertid viktig at samarbeidet med foreldrene konsentreres om barnas trivsel i skolen og deres læring, og det bør ikke fokuseres på at skolen skal oppdra foreldrene. Dersom samarbeidet skal bli likeverdig må foreldrene oppleve at skolen trenger deres kompetanse. Samarbeid med hjemmene handler om et møte mellom to parter, det innebærer kanskje at skolen må være villig til å revurdere eksisterende praksis slik at den kan inkludere flere.
Det kan være en god ide å etablere arenaer der foreldre kan bli kjent med hverandre. Dette kan bidra til at foreldrene blir trygge på sin egen rolle, og at de mestrer samarbeidet med skolen bedre.
Ulike syn på foreldresamarbeid:
ü Mangelteorien; på de problemorienterte skolene kan man si at det eksisterer et mangelsyn på foreldrene. Lærerne irriterer seg kanskje over at det skal være nødvendig å ta så mange hensyn for eksempel i religions- og verdispørsmål.
ü Kontekstteorien; Her er man opptatt av hva foreldre kan bidra med av ressurser, men bare i den grad det bringer majoriteten noe positivt. Foreldrene til minoritetsspråklige er kjekke å invitere når emner om andre land skal presenteres. Foreldrenes styrke blir her kun vurdert ut i fra hva majoriteten i samfunnet kan tjene på det.
ü Samarbeidsteorien; i dette synet ligger det en oppfatning av at samarbeid skal foregå mellom likeverdige parter. Begge parter har like mye ansvar for at kommunikasjonen skal lykkes. Dette er med andre ord et reelt samarbeid der foreldre og lærere ser hverandre som en ressurs.
Legg igjen en kommentar